(Post) Summertime Sadness

Da har jeg altså laget meg en blogg. Hvordan man følger opp en blogg har jeg faktsik ingen anelse om, men jeg regner med at man bare oppdaterer når man føler for det. Er det noen som kommer til å lese dette? Det vet jeg sannelig ikke. Jeg ville bare dele litt tanker, mange tanker, halve tanker, hele tanker. Tanker med vann. For her sitter jeg da. Og lengter. Lengter tilbake til sommeren. Tilbake til mitt lille ferieparadis. Tilbake til stedet hvor ingen ting er for vanskelig, hvor hyttene er fyllt opp med bra folk, det spilles musikk til langt på natt og den varme sommerluften stryker deg lett over kinnet i en liten bris. Nettene glir over i morninger, og man kan ikke lenger huske hvilken dag det er. Den lettheten jeg følte i sommer da jeg kom inn i huset til min sommerveninne og hele familien hennes var samlet, brødrene hennes satt og spillte gitar, til og med onklen hennes var på plass. Hvorfor gjorde dette meg så glad? Det må være tradisjonene. År etter år ser jeg de samme menneskene, mimrer om de samme minnene, ler av de samme tingene. Det er en følelse av tilhørighet. Det er denne følelsen jeg søker. Trår forsiktig etter.

Håper ikke jeg druknet deg i ordene mine.