500 og en halv og litt mer

Hei blogg. People of the blog. People of my mind. All the thoughts speaking to me. Jeg er så urolig. Jeg klarer ikke finne meg til rette i meg selv. Det føles ut som om jeg sitter fast. Som om jeg er bundet fast forran en åpen dør. Jeg vil bare reise. Fly av sted. Se verden. Jeg vil så gjerne dra til Nepal. Jeg vil gå tur i Himalaya. Jeg vil vokse som person. Jeg vil ta masse bilder, og skrive om det jeg gjør. Jeg vil møte nye mennesker, mennesker som får meg til å bobble og tenke på nye måter. Klokken går. Jeg prøver å konsentrere meg. Tikk. Hvorfor klarer jeg ikke stoppe å tenke på denne hendelsen? Takk. Jeg hadde det jo så fint når det skjedde. Tikk. Det var en så utrolig bra dag. Takk. Hvorfor kan jeg ikke føle gleden som jeg følte da, nå? Jeg tenker så mye på deg. Deg, deg, deg. Jeg vet det snart vil gå bort, jeg vet du vil hviskes ut litt etter litt ettersom tiden går. Alt jeg skriver virker uforståelig for dem som leser det, det er jeg 98% sikker på. På en måte. Hvorfor har jeg denne trangen til å dele et lite kapittel av mine tanker offentlig? Jeg kunne skrevet dem i min lille oransje bok (og tro meg, den får nok høre mye mer enn dette), men hvor er da morra? Det er ingen spenning i det å skrive privat.

Jeg tegner. Jeg hører mamma diskutere på telefonen. Jeg avskyr konflikter. La meg slippe meg fri.

Bilde er fra filmen "Palo Alto".