Øypåske og velkommen tilbake

Jeg sitter på fergen ut til den lille øyen med den samme følelsen man alltid får av å forlate fastlandet; ro. Den fine øyen. Min øy. Alles øy. Vi kommer frem og det er like kaldt inne som ute. Vi fyrer og fyrer og tilslutt varmes det i både sjel og hus.
Jeg slapper av, og kroppen responderer med å gi meg ett lite gråteanfall på kvelden bare for å si "Du er PÅKOBLET. Hver så god." Jeg har ikke noe imot det egentlig. Jeg skal legge meg uansett. Jeg tar på meg ullundertøy og kryper oppi overkøya på køyesengen jeg har sovet i i så mange år. Det er hestebilder teipet fast i taket fra da jeg var 11.
Jeg står opp, drikker kaffe, spiller kinasjakk med mamma, går på kafé. Og sitter der i 4 timer. Mange fine samtaler. Påskesol. Påskesjokolade. Påskevin. Påskeøl.
Jeg sitter i solveggen og føler meg mer ekte, på ekte, enn på lenge. Hjemme kan jeg ha en dårlig dag og fake at jeg har det bra, fordi det er innøvd.
Vi spiller mye Scrabble. Og jeg taper. Hver gang, og tilslutt prøver jeg ikke en gang å skjule hvor irritert jeg er for å tape og for at mamma er så fornøyd med å vinne.
Det er påskeaften og jeg får lov til å lete etter egg som jeg pleier. Selvom jeg føler meg voksen, føler jeg meg også fortsatt litt som ett barn. Kanskje det er helt greit og føle seg sånn en liten stund.

Påskehøner. Vi leker ikke påske.







Jeg kommer hjem igjen og det er ikke like lett og holde på alt det gode. Så det vonde kommer litt snikende, litt forsiktig, jeg kan merke at det er der. Jeg våkner og har ikke lyst til å stå opp. Har ikke lyst til noe. Drar kroppen min ut av sengen, ut på kjøkkenet og tenker at det er ikke noe annet jeg kan gjøre nå enn å rulle ut matten min, sette på Yoga with Adriene (Morning Fresh woho) og puste litt. Det hjelper. Jeg blir like overrasket hver gang over at det går an å føle seg bedre.

Jeg drar og ser T igjen. Hun sier hun er glad i meg. Jeg ser i øynene hennes at hun mener det. Jeg er glad i henne også. Alt jeg skrev om forrige gang, alt som hadde bygget seg opp i hodet mitt, ser ut til å gjevne seg ut, og jeg er ikke lenger like stresset. Jeg føler meg ikke lurt. Bare ivaretatt.
Jeg håper min nye T (kaller han T2) er like grei. Skal møte han på fredag.


Jeg finner med ren tilfeldighet verdens søteste terapeut på youtube som lager videoer hvor hun svarer på spørsmål fra folk og forklarer forskjellige diagnoser og tilstander. Jeg binge watcher litt hver dag. Hun får meg til å sitte igjen med en god følelse, men også en liten følelse av "hvordan kan noen virke SO PUT TOGETHER??", men det er jo kanskje fordi hun aldri egentlig snakker mye om seg. Og hun må jo faktisk virke litt "put together" hvis hun skal hjelpe andre. Ok, skal ikke skrive meg bort mer nå. Linker til henne hvis det skulle falle i smak for noen.
https://www.youtube.com/channel/UCzBYOHyEEzlkRdDOSobbpvw  

Tusen hjerter fra meg

Kommentarer

Populære innlegg