Little did he know that by writing my name with a big smily face behind, he made my day a whole lot better

Jeg ville bare informere om at jeg puster fortsatt. Jeg lever. Inne på rommet mitt, under dynen. Dette har ikke vært langt fra sannheten om hvordan jeg har levd i dag, ihvertfall. Det har vært en fin helg, ikke en fullt så fin dag. Jeg fant heldigvis litt glede i å sette meg på en café (starbucks, om jeg må skrive det) og bestille en pumkin spice latte (fordi de er som en varm klem i en kopp) og skrive ned litt tanker. Han som skrev navnet på koppen min presterte med å skrive et stort smilefjes etter navnet mitt, og lite vet han om at akuratt det gjorde dagen min veldig mye bedre. Her er det virkelig de små tingene som teller.

På fredag dro jeg og mamma på hytta. Den ligger på en øy som heter Veierland og for å komme seg dit må man ta en ferge (eller kjøre egen båt). La meg bare si at jeg merket hvordan alt stresset ble lagt igjen på fastlandet, og mens jeg satt på fergen og var akuratt passe trøtt var det den mest fantastiske solnedgangen som så ut som et impresjonistisk maleri. Glede. Ro. Jeg fikk også se Momo igjen. Glede. Gode samtaler. Klemmer.

Igår fikk jeg se de kjære vennene mine igjen, noe som også gjorde meg veldig glad. Jeg er så takknemmelig for dem alle sammen. Jeg vet ikke om jeg engang kan kalle dem venner, de blir mer og mer som søstere. Jeg ble også litt kjent med en ny person som jeg likte svært godt. Selvom jeg er ganske dårlig til å holde samtaler. Uff. Ingen tok vel skade av det, alle så ut til å kose seg. Musikken var on point.

Noe mer som har skjedd denne helgen som kan intressere deg? Jeg bakte en kake til. En ostekake med browniebunn og bringebærkrem. Hoho Elise, du begynner å bli ganske så avansert må jeg si. Jeg måtte til og med steke ostekaken inne i ovnen. Nailed it.

Dette ble nesten mer som en oppsummering av fine hendelser denne helgen for å minne meg selv på det positive. Jaja, jeg er ihvertfall i stand til å gjøre såpass.
På gjensyn.