SUPERIOR/MINOR
Jeg drar og ser på en hest jeg kanskje skal ri 2 ganger i uken. Det er spennende. Og litt angstete. Men utrolig gøy. Å ri føles litt ut som å sykle. Det sitter i kroppen, og jeg smiler bredt fra øre til øre etter jeg får lov å galoppere bortover veien.
I bilen på vei hjem er jeg sliten. Jeg har lyst til å legge meg i en liten ball i ett hjørne og bare være trist til jeg sovner. Men det går over. Det går bra. Jeg kommer hjem og tar på meg den stygge, oransje onepiecen min og spiser litt varm suppe. Drikker litt te. Litt balanse i sjelen. Litt.
Lille Elise elsket hester over noe annet på denne jorden. Se så glad hun er.
Jeg drar og ser på en hest til. Eller, faktisk; to. Jeg gleder meg. Jeg koser meg. Det er så gøy! Det gjør store Elise glad å tenke på at hun gjør noe lille Elise vil like.
T sier at hun kanskje ikke kan hjelpe meg mer akkurat nå. Det føles ut som om jeg bare vil slutte. Jeg forteller henne at jeg ikke ORKER og ler halvhjertet og nervøst. Tar meg selv i å si at jeg "ikke orker", høres veldig slaskete og lat ut. Men det er bare enda en ting jeg må ta stilling til. Noen ganger skulle jeg ønske at livet sluttet å sende meg nye ting. Jeg vil ikke se en ny person. Da må jeg jo starte helt på nytt. Fortelle alt på nytt. Bli kjent. På nytt. Altså, ja, man må jo gjøre mange av de tingene, mange ganger i livet, men å bygge en en relasjon tar litt tid. I alle fall for meg. Og i alle fall når jeg skal blottlegge sjelen min. Så jeg vet ikke.
Jeg blir irritert. Hvorfor kommer jeg hvis du ikke kan hjelpe meg? Jeg blir mest irritert fordi jeg føler hun har lurt meg til å tro at hun kan hjelpe. Lurt meg til å like henne så godt. Men jeg prøver å fortelle jeg selv at dette absolutt ikke går på om hun liker meg eller ikke. Noe jeg VET det ikke gjør. Det bare føles ut som det gjør det. Hurra for å ta alt personlig og gå rett i krenk.
På en annen side; vi har faktisk bygget opp en relasjon. VI. Ikke bare jeg. Så at hun nå bare skal forsvinne føles på en side veldig bra fordi jeg blir såret, liten og absolutt ikke orker å forholde meg til det, og på en annen side veldig vondt fordi det føles håpløst at hver gang jeg blir ordentlig investert i ett menneske forsvinner de mellom fingrene på meg som snø som smelter. Jeg sitter på badegulvet og gråter litt over det. Forteller meg selv at det er lov til å sørge over dette. Det er ikke dumt og teit, selvom det føles sånn. Det er jo sånn jeg har fortalt meg selv at jeg må takle følelser helt siden jeg var liten. Bite det i meg. At jeg er skikkelig teit fordi jeg føler meg som jeg gjør. Fordi jeg har jo sagt ja til å gå til henne hver uke? Så da er det vel min feil. Og det er jeg som er for dårlig. Så da er det vel min feil. Det samme skjedde i våres. Jeg har jo gått med på det HEHEHE, så bare drit i meg liksom. Det var en helt annen relasjon, da. Dette er ikke det samme, men følelsene er det.
T sier det ikke det er forsvarlig å fortsette å se meg hvis hun ikke føler hun kan hjelpe. Jeg vil gå.
Jeg er ok. Jeg har det fint. Hade.
Jeg går veien ned til leiligheten min fra 12-trikken. Det er litt lenger enn fra 13-trikken, og jeg går og myser mot solen. Isen har begynt å smelte og man kan se asfalten. Det er deilig. Sist jeg gikk her var det vinter. Nå er det vår.
Er ikke helt sikker på hvor det går herfra (am I ever?). Jeg er tilbake i leiligheten. Det føles bra. Jeg leser dikt av Sabrina Benaim, igjen og igjen og igjen og føler at de tar meg imot. Trygt. Jeg hører på podcast og drikker litt vin for å dempe stillheten. Jeg dusjer og danser og synger. Later som jeg er på Broadway.
Håper du har hatt en fin uke! Oppdateres snart, for jeg har virkelig fått smaken på å skrive her.
Love, love. xx
I bilen på vei hjem er jeg sliten. Jeg har lyst til å legge meg i en liten ball i ett hjørne og bare være trist til jeg sovner. Men det går over. Det går bra. Jeg kommer hjem og tar på meg den stygge, oransje onepiecen min og spiser litt varm suppe. Drikker litt te. Litt balanse i sjelen. Litt.
Lille Elise elsket hester over noe annet på denne jorden. Se så glad hun er.
Jeg drar og ser på en hest til. Eller, faktisk; to. Jeg gleder meg. Jeg koser meg. Det er så gøy! Det gjør store Elise glad å tenke på at hun gjør noe lille Elise vil like.
T sier at hun kanskje ikke kan hjelpe meg mer akkurat nå. Det føles ut som om jeg bare vil slutte. Jeg forteller henne at jeg ikke ORKER og ler halvhjertet og nervøst. Tar meg selv i å si at jeg "ikke orker", høres veldig slaskete og lat ut. Men det er bare enda en ting jeg må ta stilling til. Noen ganger skulle jeg ønske at livet sluttet å sende meg nye ting. Jeg vil ikke se en ny person. Da må jeg jo starte helt på nytt. Fortelle alt på nytt. Bli kjent. På nytt. Altså, ja, man må jo gjøre mange av de tingene, mange ganger i livet, men å bygge en en relasjon tar litt tid. I alle fall for meg. Og i alle fall når jeg skal blottlegge sjelen min. Så jeg vet ikke.
Jeg blir irritert. Hvorfor kommer jeg hvis du ikke kan hjelpe meg? Jeg blir mest irritert fordi jeg føler hun har lurt meg til å tro at hun kan hjelpe. Lurt meg til å like henne så godt. Men jeg prøver å fortelle jeg selv at dette absolutt ikke går på om hun liker meg eller ikke. Noe jeg VET det ikke gjør. Det bare føles ut som det gjør det. Hurra for å ta alt personlig og gå rett i krenk.
På en annen side; vi har faktisk bygget opp en relasjon. VI. Ikke bare jeg. Så at hun nå bare skal forsvinne føles på en side veldig bra fordi jeg blir såret, liten og absolutt ikke orker å forholde meg til det, og på en annen side veldig vondt fordi det føles håpløst at hver gang jeg blir ordentlig investert i ett menneske forsvinner de mellom fingrene på meg som snø som smelter. Jeg sitter på badegulvet og gråter litt over det. Forteller meg selv at det er lov til å sørge over dette. Det er ikke dumt og teit, selvom det føles sånn. Det er jo sånn jeg har fortalt meg selv at jeg må takle følelser helt siden jeg var liten. Bite det i meg. At jeg er skikkelig teit fordi jeg føler meg som jeg gjør. Fordi jeg har jo sagt ja til å gå til henne hver uke? Så da er det vel min feil. Og det er jeg som er for dårlig. Så da er det vel min feil. Det samme skjedde i våres. Jeg har jo gått med på det HEHEHE, så bare drit i meg liksom. Det var en helt annen relasjon, da. Dette er ikke det samme, men følelsene er det.
T sier det ikke det er forsvarlig å fortsette å se meg hvis hun ikke føler hun kan hjelpe. Jeg vil gå.
Jeg er ok. Jeg har det fint. Hade.
Er ikke helt sikker på hvor det går herfra (am I ever?). Jeg er tilbake i leiligheten. Det føles bra. Jeg leser dikt av Sabrina Benaim, igjen og igjen og igjen og føler at de tar meg imot. Trygt. Jeg hører på podcast og drikker litt vin for å dempe stillheten. Jeg dusjer og danser og synger. Later som jeg er på Broadway.
Håper du har hatt en fin uke! Oppdateres snart, for jeg har virkelig fått smaken på å skrive her.
Love, love. xx
Kommentarer
Legg inn en kommentar