Glitter

Verden står stille i det øyeblikket "pausemusikken" stopper å spille og bandet du har ventet så lenge på endelig går på scenen. Luften dirrer i spenning i et millisekund før skrikende jentehyl fyller rommet. De inspiserer mengden mennesker de har forran seg, med et lite smil om munnen før de begynner å spille. Du danser, synger, skriker. Du får judjemental looks fra moren til en annen jente som står ved siden av deg. Men du bryr deg ikke. Alt du klarer å tenke er: "Jeg skal ikke bry meg om hva noen tenker om meg noen gang igjen.", "Jeg vil være med i et band.", "Jeg vil bli med dere videre på turné, hversåsnill å ta meg med!!!" og "Hvorfor er ikke livet mitt som en konsert?!?!??" Det finnes bare lykkelige mennesker i det lille rommet akuratt da, for alle har kommet for samme grunn, og alle opplever det samme. Det knyttes usynelige bånd gjennom musikken. Gjennom lydbølgene som sletter hver tanke. De gjør deg kun oppmerksom på én ting, og det er det som skjer akuratt der og da. Lykke. Lykke. Lykke. Første rad gjør også underverker. For ikke å nevne å møte vokalisten etter konserten. He called me darlig.

Jeg klarer ikke å stoppe å bli litt for glad i artister og band.
(Forresten så er bandet jeg har skrevet om, The 1975. Baes.)

They make me so happy. 

Talk soon.