03. 19

Jeg tar meg selv i å tenke at jeg, er for mye som ett menneske
Jeg 
Ser ikke ut på verden slik jeg burde
Gjennom de blå øynene mine
De er gråblå
Grå/blå   
Jeg er
Kanskje litt lite
Litt mye?
Litt usikker
Jeg er litt usikker på hva som kommer til å skje
Og gjennom usikkerheten prøver jeg å finne 
kontroll 
i små ting
At alle vitaminboksene på benken må stå 
i riktig rekkefølge
Etiketten ut
Presskannen må stå ved siden av vannkokern 
Brødet må ligge i fryseren
Hunden må luftes før frokost, også igjen ved 11-12 tiden
Ingenting må flyttes på
Endres 
Jeg spør megselv om hvorfor jeg vil at alt skal være som det er
Alt og ingenting er jo uansett aldri som det var igår
Jeg vet ikke svaret på det
I morgen er jeg kanskje en annen
kanskje 
er alt dette glemt 

-14.01.18-

Jeg tenker at 

kanskje 
hvis jeg putter lavendelolje
i badevannet mitt
så vil jeg ikke være så 
trist lenger
akuratt som om lavendelolje er ett magisk serum som
kan hviske bort ensomheten
alle lystene mine 
all misunnelsen jeg føler 
når folk reiser og det er lett for dem
jeg er misunnelig på megselv, den jeg var
som så det å reise mer som enn ett eventyr enn
noe som bare gav angst 
uro
den jeg var, som
tenkte at en dag ville jeg våkne opp og bare 
være ok, og at 
alt hadde ordnet seg av seg selv
men dagene bare gikk, det ble ingen store endringer
jeg ble ikke bedre, jeg ble ikke noen andre
jeg fortsatt å være meg
jeg ble værre, også bedre, også værre igjen
jeg sitter fast, jeg føler at jeg ikke burde føle meg trist lenger,
som om noe i meg ikke er koblet riktig 
Jeg bader i lavendelolje og lakker neglene mine i tre forskjellige farger 
kanskje i morgen
Kanskje i morgen
-16.02.19-

01/03.03. 19

Nå. Nå har det vært sol i to dager og jeg er klar. Jeg tror jeg er klar for å stikke en tå ut av hulen min. Det vil si mitt eget hode. Og noen ganger leiligheten min. Men der er jeg ikke nå. Jeg er hjemme hos mamma, for noen ganger er det bedre. Mamma har reist til New York, og T sier at jeg må legge planer hver dag så jeg ikke går og tenker for mye. Går inn i mitt eget hode, blir der til jeg bestemmer meg for at det ikke er der jeg vil være. Men så kommer jeg på en måte alltid tilbake dit. Rart, er det ikke? At man ikke kan legge fra seg seg selv?
Jeg går på Fretex etter jeg har vært hos T. Jeg vil ikke hjem. Først så sitter jeg litt utenfor byggningen hun har kontor, i solen og lar huden min bli fyllt av D-vitamin. Det er ikke sikkert at så mye D-vitamin slipper gjennom solfaktor 50, men jeg er redd for å få rynker, og da er visst solkrem viktig, selvom man bor i Norge og ikke har sett lys på 4 måneder. Jeg kan skrive mer om en det en annen gang, men det er vel det forfengeligheten min og samfunnet som skaper frykten for å eldres. Men uansett. Jeg kan jo late som om jeg fikk litt D-vitamin. Og varm blir jeg. Så jeg sitter litt her, kjenner meg litt trist, ser på alle de som bare er noen år yngre stå og vente på t-banen. De er ungdommer. Jeg er voksen. Voksen. Voksen. Voksen. Føler meg litt nummen, også reiser jeg meg, og går bort til perrongen, setter på musikk i ørene. Høyt.

Du er aldri for mye, Elise.
Det skal jeg huske på i helgen. 
Du er aldri for mye, Elise. 

Jeg drar til H. Jeg gleder meg. Vi drikker varm kaffe og spiser store boller fylt med krem. 

Vi snakker om alt, snakker om ting som bare vi snakker om. 

Det er så mye mer jeg kunne sagt, skrevet her, men jeg vil ikke si for mye. Sånn er det nå.

Vi snakkes.