Det skal være fint å være meg // Dreams of orange

Jeg liker meg best her. Blandt trærene, ved havet. En måned siden jeg var i Oslo. En måned. 31 dager. Uten den tette luften og den alle mennesker og den høye sengen. Jeg savner det ikke. Jeg har ikke vært i én butikk på 31 dager. Jeg har vært én gang på fastlandet. Ikke mas, jeg har ikke lyst på mas.

Er du så sensitiv da? 

Er du så sta da? 

Er du sånn?

Er du sånn?

Jeg er alt. Jeg er alle. Alle er meg.

Jeg flyter. Beveger meg konstant. Jeg er ikke én person, ett humør, ett uttrykk. Ikke hun glade eller hun seriøse. Jeg er alt. Jeg er alle. Alle er meg.

Jeg er på jobb. Det er mennesker her. Mange mennesker. Det kryr. Det er barnas dag og jeg er sliten etter å ha vært på tilbudssiden siden klokken 11. Til og med sangtekstene om å ha ett hardt liv irriterer meg, og jeg bitcher om dem inni meg, mens jeg drikker vann like fort som jeg svetter det ut igjen. 

Kjole- Filippa K // Sko- Birks // Solbriller- Zara // Hatt- Momos gamle <333

Jeg elsker vennene mine mer enn noe annet. De kommer å besøker meg. Det gjør meg varm. Søstrene mine. De kjenner meg så godt. Vi drikker vin og soler og og fisker krabber. Vi ler og forteller hverandre små og store, viktige og uviktige ting.

Jeg skulle til Portugal. Med de samme fine vennene. Men jeg ble syk. Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg prøver så hardt på alt mulig. Også hører jeg en fin sang, og plutselig lurer jeg på hvorfor jeg var så langt nede. Altså, hvor påvirkelig er jeg egentlig? Et evig mas etter å tilpasse meg, hele tiden. Slitsomt. Men er det det jeg gjør da? Kanskje. Som jeg sa;
Jeg er alle. Alle er meg.
La meg bare drikke mimosa til brunsj til evig tid og snakke med store ord. Danse til Prince og være lykkelig.
God natt. Nå er jeg trøtt. Veldig trøtt. Har hatt to alvorlige gråteanfall idag. Lol.
Natta.