Vår/sommer

Jeg ville egentlige skrive til deg. Bare til deg. Men det kan jeg ikke. Så jeg skriver til hvem enn som leser. 

Hei. Lenge siden sist. Dette blir litt ord om vår og litt om sommer, bare fordi jeg har skrevet til dere lenge, men ikke postet det. Så nå gjør jeg det. Håper du blir. Hei, hallo. 

Plutselig, plutselig blir det varmt. Og det kjennes så rart. Var det ikke akuratt sommer? Jeg tenker at, nå. Nå skjer alt, og hvis jeg ikke forter meg kommer jeg til å være 60 år før jeg får snudd meg. Men selvom tiden går fort, må jeg ta meg tid. For alt kan ikke gå fortere enn det allerede gjør. Jeg vet det. Men det er så lett å glemme.

Jeg savner T, og jeg har en drittdag, så etter mye betenking sender jeg henne en meldig. Jeg hadde jo egntlig en avtale med meg selv om at jeg skulle klare å gå litt lenger enn 2 uker før jeg tok kontakt igjen. Jeg føler meg allikevel ikke så dum, det føles bare riktig å fortelle henne at jeg savner henne. Hun svarer meg med fine ord og sier at hun tenker på meg. Det gjør meg glad.

15.05
Jeg gråter hos T2. Jeg blir irritert på han. Noe som sikkert er interresant og jobbe med for en terapaut når de probleme man prøver å lære for en klient i livet deres dukker fysisk opp i rommet. Jeg vil ikke gråte. Jeg vil ikke se puffy ut, jeg vil ikke virke svak. Hvorfor skal jeg gråte når jeg ikke vet hvordan han tar det imot??? Det viser seg at han er ganske profesjonell når det kommer til gråting. Skulle egentlig tatt seg ut om utfallet var noe annet. Jeg er glad når jeg går derfra for at jeg ikke skal tilbake på to uker. Jeg trenger litt pusterom. Og uansett, sommeren pleier og gå bedre enn alle de andre årstidene når det kommer til psyken min, så kanskje jeg trenger han litt mindre akuratt nå.
Etter timen går jeg på fretex, jeg går i bokbutikkene mine, jeg går og kjøper is og jeg går hjem og gjør matte. Det er så utrolig fint vær ute. Jeg sender en mld til veninnen min, AM, og spør om vi skal grille i frognerparken ikveld. Hun sier at hun ikke kan, men at jeg er hjertelig velkommen til å komme hjem til kollektivet deres og spise der. Jeg takker ja. Ja, ja, ja, JA. Jeg gjør en time yoga, spiser litt, ligger litt i sengen, også drar jeg. Det er så godt å være sammen med så fine mennesker. Vi går på butikken og så tar vi heisen opp til takterassen deres og griller. Det er ikke en sky på himmelen. Alle sitter i t-skjorte og tenker lettere, føler seg lettere enn på lang tid.

Det blir 17. Mai. Den beste dagen. Og vi er fulle og glade og danser uskjenert i gatene, løper nedover veien med en flaske champange i hånda. Syrinene har kommet. Bladene har blitt grønne.

Jeg begynner å jobbe igjen i helgene. Jeg liker den lille caféen jeg jobber på. Jeg liker menneskene jeg jobber sammen med. Jeg liker de jeg jobber for. Jeg liker kundene. De fleste av dem.
Jeg gråter mindre. Men det slår meg plutselig. Ikke på jobb, men en følelse av å være helt usynlig, helt håpløs. Og jeg får ikke puste, og jeg gråter, jeg klarer ikke stoppe, det er vått, jeg får ikke puste, jeg får ikke luft, jeg gråter og så ler jeg litt, for jeg må puste inn i en pose, og jeg føler meg så teit, så utrolig teit, og alt er vått og snørrete, og mamma skal dra, og plutselig er jeg alene. Alene. Hva skal jeg gjøre da? Alene.
Det går bra.
Det går bra.
Puste.
Høre på lydbok.
Kose med hund.
Det går bra.
Pusse tenner.
Sove.
Jobbe.
Bra.
Det går bra.

Det er sommer. Skikkelig sommer. En sånn sånn sommer som får gresset til å tørke, og alle sier "Jeg er så glad for at jeg droppet å bestille tur til syden i år." Dette sier du selvsagt bare hvis du har droppet det. De som er i syden syns sikkert der er utrolig deilig. Men varm, norsk sommer er noe for seg selv. Jeg er ikke i syden. Jeg er på øyen min. Jeg har ikke vært av den på snart to uker. Det er greit. Jeg jobber jo. Det er fint. Alt er fint, alt er ok. Fridagene er de verste, for da må jeg plutselig tenke igjen. Da er det tid til å være bare meg. Heldigvis er det ikke så mange av dem.

Momo er på sykehuset. Eller, hun var. Nå er hun hjemme. Det går bedre. Litt bedre. Jeg er på hytta hennes, alene. Med Nu. Så det er litt selskap, men jeg tar meg selv stadig i å henge på jobb etter jeg er ferdig eller gå ekstra lange turer. Jeg lager lange historier i hodet mitt om folk som skal komme og tilfredsstille den følelsen jeg aldri får satt ord på. Uroen.

Det er ett stort hus. Ett stort, gammelt hus. Men jeg sover på det rosa rommet, og selv om vinden rasler i gardinene om kvelden, går det bra.

Jeg hadde ikke forventet å gråte. Kanskje møte bare brake med seg mange gamle følelser. Ja. Følelsen av å ville høre hjemme, så inderlig. Å være en del av noe, å bli sett og hørt. Og kanskje jeg vil være som denne personen, men jeg skjønner ikke hvorfor. Hva har denne personen jeg ikke har? Jeg vet ikke. Sikkert mye. Men jeg kjenner dem ikke godt nok til å vite alt, så igjen, jeg antar. Antar at de har det kjempebra, perfekt. Og det er sikkert ikke sant, ingen kan ha det perfekt. Men uansett. De har noe jeg ønsker meg.

Det var hyggelig å snakke, overraskende. Jeg skulle jo bare ut og ligge i tallerkenhuska og se på himmelen og tenke på alt og ingenting.

Du må jo ikke ut av huset? Jo? Jeg må jo faktisk det, for klokken er to og jeg er allerede langt inne i tenkeland. Jeg går til jobb. Der er det mennesker jeg kjenner. Jeg spiser to saftis, og leser litt, men for å være ærlig er det utrolig kjedelig å sitte alene. Jeg kunne jo likesågodt jobbet.

Jeg går til stedet mitt, der jeg liker meg. Jeg sitter der lenge. Hvor lenge kan man sitte på kafé? Lenge. Og det slår meg;

Jeg vet ikke om jeg er rolig eller bedøvet?

Jeg vet ikke om det er så lurt å drikke to glass vin til middag.

Jeg vet ikke om det er så lurt å være alene.

Jeg vet ikke om jeg er så lurt. 

Jeg kommer hjem og klokken er allerede 21 og dagen har gått forbi meg. Det er greit. I morgen har jeg noe å gjøre.

Yogi companion nr. 1

Jeg håper alle har en fin sommer, og lar kroppen hvile litt innemellom når den ønsker det. Jeg blir her og ser på sjøen og drikker litt gin tonic i noen uker til. Sommer og øy er alt. ❤

På gjennsyn.