det er meg igjen.

Jeg ser verden utenfra. Jeg er bare inne i meg selv. Men jeg vil så gjerne være en del av alle andre også. Forstå. Men jeg er bare én person. Ett menneske. Og jeg kan tenke, jeg kan bedømme, så hvis jeg da deler noen av mine tanker og mine ord, kan andre bedømme og tenke om meg. Men de kan ikke oppleve helt hvordan det er å være i alt jeg skriver om. Bare smake litt på det, kanskje.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg konstant er trøtt. Jeg sover 8-9 timer og en time på dagen, sitter foran lyslampe, gjør yoga og er trøtt. Er liksom ikke helt til stedet i det jeg gjør. Jeg kan konsentrere meg, men i samtaler med andre mennesker er det som jeg forsvinner litt igjen. Forsvinner litt inn i meg selv, og ofte tenker jeg at jeg heller skulle vært hjemme, alene, hvor det er rolig og jeg slipper å tenke på at jeg tenker for sakte. Alt går så sakte.

Jeg ser T en gang i uken. Hver gang jeg sitter og venter er jeg nervøs. Jeg tror jeg har litt vanskeligheter med å tro at hun fortsatt er der mellom hver time, så det blir litt som å følelsesmessig vende seg til alt på nytt hver gang timen starter. Hun har sagt at jeg kan sende henne meldinger hvis det er noe jeg tenker på, men jeg er ikke så flink til det. Jeg kommer innenfor døren og får lov til å velge meg en god te og holder rundt den varme koppen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg var nervøs i det hele tatt.

Hun forteller meg at jeg er modig. Jeg føler meg stolt over å høre dette. Si det mer, si det mer!! Vi snakker om familien min. Ofte sitter jeg med mange svar selv, men det er fint å ha noen der som en støttende person mens jeg går veien i mine egne historier og problematiske tanker. Vi snakker om yoga. Vi snakker om relasjoner. Jeg har så smått begynt å ta innover meg at folk faktisk kan være grunnleggende forskjellige, noe jeg syns er litt forvirrende siden jeg er vandt til å tenke på en spesiell måte og da forventer at andre skal ha en tilnærmet måte å tenke på. Noe som noen ganger slett ikke er tilfelle, og ikke samsvarer overhodet.
Noen ganger er jeg redd. Jeg er redd når jeg går derfra. Jeg er redd for å ha lagt igjen for mye av meg selv, redd for å ikke bli tatt vare på. Hun vet det, men det gjør det egentlig ikke så mye lettere. Jeg syns det er rart. Jeg syns følelser er rart.  

Jeg går til t-banen og setter musikken i ørene mine så høyt at den overdøver alle vonde tanker og såre følelser. Jeg kommer hjem og kryper oppi den høye sengen min, og ser på Scandal.

Litt mood:

Mamma og jeg spiser frokost sammen på Åpent Bakeri. Det er søndag. Vi sitter ved det beste bordet ved siden av noen rør på veggen som er varme og gode, og et stort vindu så jeg kan følge med på alle menneskene og hundene som går forbi. Det er viktig. Vi snakker om såre opplevelser som har skjedd denne uken, og øynene mine renner. Jeg blir ikke lenger så veldig sjenert at å gråte i offentlighet. Det har skjedd en del ganger.

"Men i stedet for å si det på den måten, er det ikke bedre å si; «Jeg ser at du har endret deg, går det bra? Er det noe du vil snakke om?», istedenfor å bare slenge det ut i luften på den måten?" Jeg er irritert.

"Jo, jeg er helt enig, men det er kanskje ikke alltid like lett.." 

"Nei.. det er vel ikke det, men uansett, da kan man heller la være å si noe." 

Mamma er ofte enig. Mamma lytter. Det er fint. 

Håper alle har har hatt en fin uke, og hvis ikke sender jeg litt ekstra love ❤❤❤❤❤ u can do this, because I am. Over og ut.