smått

Disclaimer: Dette er en stund siden jeg skrev. Ting er annerledes nå, og jeg har det bedre i forhold til det som blir skrevet om her, i noe som var en forvirrende periode. Syns likevel det var verdt å dele, kanskje noen kan kjenne seg igjen.

27.03.17
Det er jo ikke bra. For jeg vet ikke hva jeg skal si og jeg er redd for å utlevere meg for mye, for jeg føler kanskje ikke at det er plass til det jeg deler på den måten jeg ønsker at det skal være plass til det.

Jeg. Meg. Mitt.
Jeg. Meg. Mitt
Bare meg.
Jeg ligger i senga og hører på triste sanger under dyna.
Det er så deilig å bare drukne i seg selv noen ganger.

Noe jeg tror kunne vært noe, men merker egentlig at det aldri hadde skjedd. Vi er for forskjellige.
Men du er fortsatt litt for fin, og jeg er fortsatt litt for glad i deg.
Det er den måten jeg sier det på.
Du skulle bare visst alt som ligger her hos meg. Alle ordene jeg har skrevet om deg. All ærligheten som gjør meg svak. All ærligheten du kan vri og venne og spytte fakta over, men det forandrer ikke hva som er sant for meg.

Jeg savner deg allerede. Det gjør så vondt. Jeg har blitt til en trist klisje. For meg var det så bra når det var på topp. Jeg er livredd. Plutselig er jeg redd for at alle skal forlate meg.

Jeg vet jo at det er annerledes allerede. Det er ikke tid til meg, og hvis vi ikke er sammen fysisk er vi ikke sammen i det hele tatt.

Jeg lurer på hvem som skal ta min plass og hvor lang tid det kommer til å ta? Hvor lang tid tar det før du finner en annen jente som skal erstatte meg? Jeg var en erstatning for noen du ikke kunne få som du egentlig ville ha. Jeg var bare en distraksjon for deg. Det er så dårlig gjort. Jeg gikk med på det selvom jeg innerst inne visste at du ikke brydde deg om meg. Kanskje hvis vi blir gode nok venner kan du kanskje syns jeg er like fin som jeg syns du er. Det gjør vondt.

Det irriterer meg at du ikke kan ta innover deg at det er vanskelig. Det er ikke det samme. Men du kommer vel til å late som om alt er skyfritt. Hva skal du gjøre? Hva skal jeg gjøre? Hvor er vennskapet du snakker om? Venner føler seg ikke tilfeldige. Jeg er ikke tilfeldig. Du har det kjipt av andre grunner enn meg. Jeg har det kjipt på grunn av deg.

29.03.17
Jeg ligger i sengen og pugger replikker.

Jeg sier jeg har så lyst til å skrive noe. Jeg blir så inspirert av alle registudentene på skolen som jobber med å skrive kortfilm.

Jeg tror jeg må gå meg en tur og tenke litt i frisk luft.

Jeg har så lyst til å snakke med deg mens jeg går, men jeg vil ikke komme i veien. Ikke for deg og ikke for meg selv. 

Du er her, men jeg savner deg og det er rart.

Jeg orker ikke å ha deg under huden. Orker ikke ha noe der. Det er for mye. Er jeg for mye? Jeg er ikke 17 lenger, burde jeg ikke funnet ut av litt mer? Føler meg fortsatt ofte bare barnslig og teit, men av og til skikkelig kul og bedre enn alle. Jeg føler meg høy også lav også under meg selv, under dyna, inni hjertet. Ingen kan se meg da. Det går inn der og opp i hjernen og ut i armer og bein som iling, før det legger seg som en klump i magen. 

Jeg putter ørepluggene i ørene og skrur opp lyden. Setter på Cezinando og forsvinner fra verden.

En solsikke står igjen på bordet. Jeg innbiller meg at jeg slekter på den. De to andre har visnet og henger med hodet.

16.06.17
Alle skal bli tatt vare på. Alle skal bli sett. Alle skal bli hørt.

Det er så utrolig mye som skjer i hver enkelt person i løpet av én kveld. 

Og vi er alle samlet. Og det er alkohol. Og jeg er hard. Jeg bærer med meg ett hardt skall, og jeg drikker og jeg har det gøy. Men intuisjonen min virker og hjertet mitt banker fortsatt i brystet som om noen vil ut derfra. Og jeg vet at de kliner, men jeg er hard. Jeg føler ikke, men hjertet banker. Det blir sent, også blir det tidlig. Jeg legger meg i sengen hennes og later som jeg sover, men egentlig lytter jeg bare. Jeg vet ikke etter hva, men jeg må få med meg alt.

Det er sinne og jeg skjønner ikke hvorfor, men jeg merker det. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort. Jeg føler meg i veien, ved siden av henne i sengen. Hun ser så vidt på meg, svarer "nei" når jeg spør om hun er sur, og legger seg med ryggen til.

Jeg er ikke overrasket over at de klina, men hjertet banker jo og det stikker litt i magen sånn som det gjør når du er skuffet. Jeg burde ikke bli skuffet lenger. 

Jeg er gjennomsiktig.

Hvis det bare kunne bli bra igjen.