Øyeblikk i September
Det er jo ikke personlig ment.
Eh. Jo. Det er jo det.
Kanskje ikke personlig ment mot meg. Men det er jo likevel personlig for noen. Deg, for eksempel.
Det finnes vel ikke en følelse som ikke er personlig for dem som føler den?
Tar du også innover deg andres følelser, blir jo dette bare en dobbel last for deg selv. Men det er jo bare medfølelse. Den andre vil jo bli forstått. Og det vil vel jeg også. Noen ganger til og med gjennom å lytte på andre.
Jeg tråkker ut på gaten, etter å ha gått ut fra t-bane stasjonen. Den friske luften slår mot meg som en vegg i det jeg kommer ut. Det er September. Jeg går nedover, også til venstre. Jeg liker skolen min. Det føles trygt. Som et fint sted å være. Det føles viktigere enn noe annet. Noen ganger også ubetydelig.
Det er mange jeg ikke kjenner. Jeg drar likevel. Det er hyggelig å ha blitt invitert, og egentlig har jeg jo lyst til å bli kjent med mange av de som kommer. Det er fredag. Jeg har brukt lang tid på å kle meg. Det virker som om alt er feil, alt sitter feil, ser feil ut, og hvordan skal jeg ha håret? Jeg tok på meg for mye sminke, men tar jeg det av blir det for lite. Jeg er sulten, men orker ikke legge fokuset på mat. Senere skal jeg videre.
Jeg sitter alene på trikken. Glad og full og varm. Det var hyggelig der jeg var, så hyggelig at jeg nesten ikke ville dra, men nå skal jeg videre. Jeg fant frem til holdeplassen helt selv, og det gjør meg stolt. Klokken er snart halv elleve. Trikken stopper, og det kommer på en guttegjeng som setter seg ved siden av meg. Jeg sitter helt innerst ved vinduet. De snakker til meg. Tuller. Jeg er velvillig med, for jeg trives bedre i andres selskap enn mitt eget i kveld. Vi skåler og ler av at vinen jeg drikker er både organic and vegan. De skal bowle, og spør om jeg vil bli med. Jeg sier at jeg ikke kan, for jeg skal møte en venninne og vi skal videre på fest. De sier at hun også kan bli med. Jeg sier at vi ikke kan.
Brått skal de av, men en av dem blir igjen, fordi han mener at de andre går av på feil sted. Vi fortsetter å snakke. Han jobber i forsvaret. Jeg forteller hva jeg gjør. Han begynner å spørre meg ut. Begynner å grave litt, kanskje han vil at jeg skal gi han noe mer enn jeg gjør.
"Har du hatt noen jobber?"
"Hvorfor satser du ikke bare 100%?"
Han syns kanskje det er lett å leke seg meg ord. Å skyte dem ut av munnen som små kuler.
Jeg er litt lettet da han ikke skal samme vei som meg. Jeg er ikke tung. Jeg er ennå glad og full og varm, og nede på t-banestasjonen sitter Karoline og venter på meg.
Eh. Jo. Det er jo det.
Kanskje ikke personlig ment mot meg. Men det er jo likevel personlig for noen. Deg, for eksempel.
Det finnes vel ikke en følelse som ikke er personlig for dem som føler den?
Tar du også innover deg andres følelser, blir jo dette bare en dobbel last for deg selv. Men det er jo bare medfølelse. Den andre vil jo bli forstått. Og det vil vel jeg også. Noen ganger til og med gjennom å lytte på andre.
Jeg tråkker ut på gaten, etter å ha gått ut fra t-bane stasjonen. Den friske luften slår mot meg som en vegg i det jeg kommer ut. Det er September. Jeg går nedover, også til venstre. Jeg liker skolen min. Det føles trygt. Som et fint sted å være. Det føles viktigere enn noe annet. Noen ganger også ubetydelig.
Det er mange jeg ikke kjenner. Jeg drar likevel. Det er hyggelig å ha blitt invitert, og egentlig har jeg jo lyst til å bli kjent med mange av de som kommer. Det er fredag. Jeg har brukt lang tid på å kle meg. Det virker som om alt er feil, alt sitter feil, ser feil ut, og hvordan skal jeg ha håret? Jeg tok på meg for mye sminke, men tar jeg det av blir det for lite. Jeg er sulten, men orker ikke legge fokuset på mat. Senere skal jeg videre.
Jeg sitter alene på trikken. Glad og full og varm. Det var hyggelig der jeg var, så hyggelig at jeg nesten ikke ville dra, men nå skal jeg videre. Jeg fant frem til holdeplassen helt selv, og det gjør meg stolt. Klokken er snart halv elleve. Trikken stopper, og det kommer på en guttegjeng som setter seg ved siden av meg. Jeg sitter helt innerst ved vinduet. De snakker til meg. Tuller. Jeg er velvillig med, for jeg trives bedre i andres selskap enn mitt eget i kveld. Vi skåler og ler av at vinen jeg drikker er både organic and vegan. De skal bowle, og spør om jeg vil bli med. Jeg sier at jeg ikke kan, for jeg skal møte en venninne og vi skal videre på fest. De sier at hun også kan bli med. Jeg sier at vi ikke kan.
Brått skal de av, men en av dem blir igjen, fordi han mener at de andre går av på feil sted. Vi fortsetter å snakke. Han jobber i forsvaret. Jeg forteller hva jeg gjør. Han begynner å spørre meg ut. Begynner å grave litt, kanskje han vil at jeg skal gi han noe mer enn jeg gjør.
"Har du hatt noen jobber?"
"Hvorfor satser du ikke bare 100%?"
Han syns kanskje det er lett å leke seg meg ord. Å skyte dem ut av munnen som små kuler.
Jeg er litt lettet da han ikke skal samme vei som meg. Jeg er ikke tung. Jeg er ennå glad og full og varm, og nede på t-banestasjonen sitter Karoline og venter på meg.
<3
SvarSlett